Isfiske - Drømmen om storrøya

Endelig er dagen kommet, årets tur etter storrøya er endelig i gang. Etter måneder med lengsel er vi endelig på tur. Som alltid medfører handleturen alt for tunge sekker.. Slik må det være, for røya er en lunefull fisk, og hvis bettet uteblir er det greit med god mat og drikke!

Kristian koser seg på isen!

Turen inn til drømmevannet går over all forventning, ikke det at været er helt fantastisk, men når en har hatt noen turer i dette fjellområdet med full storm kombinert med mange minusgrader og null sikt vet en å verdsette været:-) Etter 5 timer på tur kan vi endelig nyte nykokt kaffe og det velværet det innebærer å endelig være fremme ved målet.
Natt går over til dag. Og for en dag, strålende sol og svak trekk fra sør. Troen på fisk er på topp idet boret skjærer seg gjennom isen. Starten er uvirkelig, det tar ikke lang tid før det som har vært på netthinnen gjennom hele vinteren åpenbarer seg i hullet på isen.. Hvite finner, store hvite finner! I løpet av de første timene på isen berger vi hele turen! Det er "gang" i fisken, og det kommer stadig vekk ny fisk inn i bukta. Livet er herlig!

Reidar gjør opp dagens fangst.

Det er 3 fornøyde fiskere som møtes etter første dag på isen! De neste dagene går på samme viset; fantastisk vær, bra bett, mindre tid på isen og mer tid i lyngen med kaffekoppen!
Siste dagen på isen skjer det. Drømmefisken kommer! Pulsen i tinningen er synlig, jeg blir tørr i kjeften, hjertet hamrer så hardt i underlaget at det må skape vibrasjoner i vannet og jeg er så svett på hendene at jeg sliter med å holde pilkestikka. Fisken er enorm, men den siver bare rett forbi. Selvfølgelig gjorde den det, slike fisker tar aldri i. Alt skjer på sekunder, så er det over. Tror jeg.. Plutselig er den der igjen! Målrettet går den mot opphengsflua, fast fisk! Snøret raser ut mellom fingrene i en sinnsyk fart. Den tok! Helt utrolig! Jeg kjører fisken hardt, mens hjelpen kommer for å mate ut mer snøre fra pilkestikka. Om ikke kampen blir så lang, er den iallfall intens. Jeg stoler på utstyret og har aldri vært tilhenger av å gjøre kampen lengre enn nødvendig. Alt ser bra ut, helt til den skal opp hullet.. At det kom til å by på problemer selv med 200 mm hull skjønte jeg tidlig, og i det hodet kommer inn i hullet og fisken skal opp, så glir den i stedet sakte ned igjen og forsvinner tilbake til friheten. Mental breakedown.. Jeg ser slukøret på den dobbelkrokede str 12 opphengsflua, hvor krokene er bøyd rett bakover. Ord er nytteløse, jeg får et klapp på skuldra fra Reidar, før jeg får sitte igjen i stillheten. For en fisk!

Det tar en halvtime før jeg er klar for å fiske videre. Jeg slipper ned utstyret i samme hullet og etter 5 minutter er det fast fisk igjen. Opp kommer ei feit røye, som er et fint plaster på såret, selv om den ikke er i nærheten av kjempen. Jeg slenger den på isen og fisker videre. Kristian har kommet bort, og ser fisken. Han er helt sikker på at det er samme fisken som jeg har mistet, men jeg forsikrer ham om at dette bare er en småfisk. Det viser seg at jeg kanskje har sett meg litt blind på den jeg mistet, småfisken veier vi til 3,8 kilo! Jeg blir helt skjelven.. Referansegrunnlaget er relativt godt, samme hull, samme dag, samme lys forhold, 40 minutter mellom fiskene. Likevel var den på 3,8 fortsatt som en småfisk å regne i forhold til den første.

Lillebror på 3,8 kilo...

Det ingen tvil om hva som er diskusjonsemnet den kvelden. Utover kvelden skjønner vi at dette kommer til å bli en av de fiskene vi kommer til å huske, slik det alltid er med de store som aldri kommer på land. Fisken må ha et navn, og med bakgrunn i en tidligere spesiell og minneverdig tidligere turepisode, blir navnet Fritjof.