Full klaff i skogen!

Etter en lang kjøretur med tett snøvær på fjellovergangene, våkner vi til et nydelig høstvær i de svenske skoger første dag i September. Selv om det på denne turen kun var satt av tid til en dag med jakt, tar vi oss god tid til frokost, kaffe og kos før vi legger i vei innover furuskogen.


June ordner bål og kaffe.

Terrenget ser mildt sagt lovende ut, og 10 minutter etter at "Tanja" har startet søket blir det stille i bjella. I kanten av ei myr finner vi henne i stand som ut i fra positur tilsier at hun ser fuglen på bakken. Får ikke gitt reisningsordre før storfugl kullet går på vingene. En tiur letter ti meter fremfor meg å klapper sammen midt på myren, på andre siden av myren letter samtidig en ny tiur som også ramler i smellen. De 3 siste fuglene drar gjennom skogen og forsvinner. Får akkurat sagt apport, før siste fuglen jeg skjøt letter igjen. Med tunge vinger forsvinner den over nærmeste ås. Neeei! Holdet var ikke mer enn 25 meter, men jeg begynner umiddelbart å lure på om holdet var for drøyt likevel. Angrer umiddelbart på siste skuddet, og tenker på hvor deilig det hadde vært å fyrt opp tyribålet allerede nå, med en tiur i lyngen..Vi blir enige om å gå etter fuglen, men etter en time gir vi opp. På vei bort fra åsen ser jeg en litt mindre kolle hvor fuglen kunne klart å kommet seg til. Siste forsøk. På flaten på kollen tar bikkja stand, og samtidig letter en tiur opp. Det går tregt og det er såvidt at ikke hunden tar den i lufta. Å få hunden til å stoppe er nyttesløst, den er i hælene på tiuren! 200 meter nede i lia begynner hunden å bjeffe. Yes! Jeg er sikker på at hun har tatt igjen tiuren. Når jeg kommer ned til hunden står hun å skjeller(!) Det er ikke vanskelig å skjønne hva hun skjeller på, selv om hun aldri har gjort det før, men tiuren ser jeg ikke. Først etter et minutt oppdager jeg den. I toppen på busken hun står under. Vel vitende om at jeg ikke ville gjort det skarpt som spets jeger, feller jeg fuglen. Det er tydelig at det er samme fuglen, litt størknet blod på vingen avslører det. Gleden er enorm! Endelig kan vi ta skikkelig lunsj pause.


Lykkelige jegere, og en uvitende Norah.

Humøret er på topp! At vi skulle få fugl var jo i seg på selv kun en bonus, men at det nå henger 2 tiurer i treet, er jo over all forventning! Norah som er på sin første jakt tur (2 1/2 mnd) er effektiv; pupp, rap, bleieskift og deretter sover hun over resten av lunsjen vår. Det er helt greit for oss. Vi koser oss, og det blir kokt to kaffekjeler for å dekke behovet vårt:-) Livet er herlig!



2 fornøyde røy og en..

Vi er litt i tvil om vi skal avslutte eller om vi skal fortsette. Siden det er den eneste dagen vi skal jakte, og det fortsatt er lang tid til det blir mørkt, tar jaktiveren overhånd.. Vi fortsetter oppover i fin blandingskog, og jeg får gitt noen saftige bom på noen orrfugler som hunden serverer på sølvfat. I en åsside tar hunden på nytt stand, og i en klynge ungfuruer flakser det i tunge vinger. Alt går på refleks, lyden av tunge vinger blir avbrutt av et smell, med en påfølgende lyd av fugl som går i bakken, og jeg vet fortsatt ikke hva jeg har skutt. Apport! Hunden forsvinner, og returner med ei røy som blir avlevert til mor!


Flink hund!

Med 3 fugl på sekken er kvota fyllt, og med lette skritt og godt humør starter vi på hjemveien. Vi må flere ganger løse ut hunden som står på både orffugl og storfugl på veien hjem. Artig når det er liv i skogen!