På lang tur i nord troms

Endelig høstferie! Turen går til de nordlige deler av Troms. Vi har aldri vært i området før, og spenningen er til å ta og føle på i det vi legger i vei fra parkeringsplassen. 14 dager er satt av til denne turen, en tur som har vært planlagt og sett frem til i lang tid! Datteren vår er 3 mnd og det er hennes første langtur til et sted uten vann og strøm.
Det er fem kilometer inn til hytta hvor vi skal ha base, vi har handlet med oss alt vi trenger for turen, og mer til. Vi har ikke vært på denne hytta tidligere så vi er spent på hva som venter. Jon fordeler utstyret på to turer, noe som resulterer i en sekk på +/- 70 kg på hver tur inn til hytta. June går en runde, hun har tross alt levende vekt på magen og en 95 l sekk på ryggen.. Hytta og området er som tatt ut av en drøm (en nostalgisk en), øde og idyllisk! Slitne og fornøyde tar vi kveld. Vinden river i hytta og flammene blafrer i peisen mens vi faller i søvn på en måte man kun gjør på fjellet...


June og Norah nyter utsikten

Morgen kaffe utenfor hytta

Hytta "vår"

De neste dagen blir brukt til å bli kjent i nærområdet. Det er ingen tvil om at det er mange muligheter i området. Frokosten har enda ikke satt inn, så blåbæra er fortsatt nydelig på brødskiva! Ellers setter vi garn i vannet og kan konkludere med at dette er et "tusenbrødre vann", noe som gjør at vi kan ta opp så mye steik fisk (100-200 gr) vi måtte ønske uten dårlig samvittighet. De første rypene faller også, men det er tydelig at det har vært jaktet hardt her tidligere. Det er først når vi drar langt innover fjellet at vi kommer på urørte kull. For oss er det likevel ikke noe poeng å høste mer av naturen enn det vi kan tilberede underveis på turen.


June tar elvekryssingen med et smil

Ferdig med dagens garn røkting

Hyttekos

Før turen var vi spent på hvordan det skulle bli å være uten mobil og andre nødvendige hverdags hjelpemidler, hvordan dagene kom til å bli med tanke på at vår lille familie skulle være på tur, oss to, lille Norah og "Tanja". Ville vi bli lei, få lite å snakke om/gjøre etc. Etterhvert som dagene går blir det mer og mer klart for oss at 14 dager er for lite tid, og at det kan komme til å bli et antiklimaks å dra hjem igjen.

Nok en god dag i fjellet

Fornøyde jegere med dagens middag

Kortreist mat

Tiden går så utrolig raskt, når det du ønsker mest er at tiden skulle stått stille. Noen dager er været så fint at vi slipper alt og bare koser oss rundt hytta, andre dager drar vi på langturer fra morgen til kveld. Hver dag byr på nye muligheter, ingen dager er like, ingen dager blir slik som vi planla dem dagen i forveien, men når kvelden kommer sovner vi like fornøyde til lyden av flammene i peisen.


Været skifter raskt

Kveldstell etter en lang dag på fjellet

Det er ingen tvil om at Norah var vår største bekymring før turen. Hvordan ville hun reagere på å være på tur. Heldigvis er hun helt fantastisk gjennom hele turen. Det er tydelig at den roen som senker seg over oss, har en positiv innvirkning på henne også. På fjellet er hun veldig fornøyd med å sitte i bæreselen, og på hytta ligger hun på sofabenken på kjøkkenet. Der har hun oss hele tiden i nærheten, og en hund som mer enn gjerne holder henne med selskap i sofaen.
De siste to dagene har vi besøk av et vennepar, som blir med oss på turer i fjellområdet, og gir oss nye muligheter innen kortspill. Trivelig!
Plutselig er 10. oktober og avreisedag. Snøen kommer også denne dagen, og vi er på en måte glade for det. Det gjør det enklere å starte på  hjemturen da. Med minner for livet starter vi turen hjem. Samtale emnet på den lange kjøreturen er heldigvis neste langtur!

Full klaff i skogen!

Etter en lang kjøretur med tett snøvær på fjellovergangene, våkner vi til et nydelig høstvær i de svenske skoger første dag i September. Selv om det på denne turen kun var satt av tid til en dag med jakt, tar vi oss god tid til frokost, kaffe og kos før vi legger i vei innover furuskogen.


June ordner bål og kaffe.

Terrenget ser mildt sagt lovende ut, og 10 minutter etter at "Tanja" har startet søket blir det stille i bjella. I kanten av ei myr finner vi henne i stand som ut i fra positur tilsier at hun ser fuglen på bakken. Får ikke gitt reisningsordre før storfugl kullet går på vingene. En tiur letter ti meter fremfor meg å klapper sammen midt på myren, på andre siden av myren letter samtidig en ny tiur som også ramler i smellen. De 3 siste fuglene drar gjennom skogen og forsvinner. Får akkurat sagt apport, før siste fuglen jeg skjøt letter igjen. Med tunge vinger forsvinner den over nærmeste ås. Neeei! Holdet var ikke mer enn 25 meter, men jeg begynner umiddelbart å lure på om holdet var for drøyt likevel. Angrer umiddelbart på siste skuddet, og tenker på hvor deilig det hadde vært å fyrt opp tyribålet allerede nå, med en tiur i lyngen..Vi blir enige om å gå etter fuglen, men etter en time gir vi opp. På vei bort fra åsen ser jeg en litt mindre kolle hvor fuglen kunne klart å kommet seg til. Siste forsøk. På flaten på kollen tar bikkja stand, og samtidig letter en tiur opp. Det går tregt og det er såvidt at ikke hunden tar den i lufta. Å få hunden til å stoppe er nyttesløst, den er i hælene på tiuren! 200 meter nede i lia begynner hunden å bjeffe. Yes! Jeg er sikker på at hun har tatt igjen tiuren. Når jeg kommer ned til hunden står hun å skjeller(!) Det er ikke vanskelig å skjønne hva hun skjeller på, selv om hun aldri har gjort det før, men tiuren ser jeg ikke. Først etter et minutt oppdager jeg den. I toppen på busken hun står under. Vel vitende om at jeg ikke ville gjort det skarpt som spets jeger, feller jeg fuglen. Det er tydelig at det er samme fuglen, litt størknet blod på vingen avslører det. Gleden er enorm! Endelig kan vi ta skikkelig lunsj pause.


Lykkelige jegere, og en uvitende Norah.

Humøret er på topp! At vi skulle få fugl var jo i seg på selv kun en bonus, men at det nå henger 2 tiurer i treet, er jo over all forventning! Norah som er på sin første jakt tur (2 1/2 mnd) er effektiv; pupp, rap, bleieskift og deretter sover hun over resten av lunsjen vår. Det er helt greit for oss. Vi koser oss, og det blir kokt to kaffekjeler for å dekke behovet vårt:-) Livet er herlig!



2 fornøyde røy og en..

Vi er litt i tvil om vi skal avslutte eller om vi skal fortsette. Siden det er den eneste dagen vi skal jakte, og det fortsatt er lang tid til det blir mørkt, tar jaktiveren overhånd.. Vi fortsetter oppover i fin blandingskog, og jeg får gitt noen saftige bom på noen orrfugler som hunden serverer på sølvfat. I en åsside tar hunden på nytt stand, og i en klynge ungfuruer flakser det i tunge vinger. Alt går på refleks, lyden av tunge vinger blir avbrutt av et smell, med en påfølgende lyd av fugl som går i bakken, og jeg vet fortsatt ikke hva jeg har skutt. Apport! Hunden forsvinner, og returner med ei røy som blir avlevert til mor!


Flink hund!

Med 3 fugl på sekken er kvota fyllt, og med lette skritt og godt humør starter vi på hjemveien. Vi må flere ganger løse ut hunden som står på både orffugl og storfugl på veien hjem. Artig når det er liv i skogen!

Isfiske - Drømmen om storrøya

Endelig er dagen kommet, årets tur etter storrøya er endelig i gang. Etter måneder med lengsel er vi endelig på tur. Som alltid medfører handleturen alt for tunge sekker.. Slik må det være, for røya er en lunefull fisk, og hvis bettet uteblir er det greit med god mat og drikke!

Kristian koser seg på isen!

Turen inn til drømmevannet går over all forventning, ikke det at været er helt fantastisk, men når en har hatt noen turer i dette fjellområdet med full storm kombinert med mange minusgrader og null sikt vet en å verdsette været:-) Etter 5 timer på tur kan vi endelig nyte nykokt kaffe og det velværet det innebærer å endelig være fremme ved målet.
Natt går over til dag. Og for en dag, strålende sol og svak trekk fra sør. Troen på fisk er på topp idet boret skjærer seg gjennom isen. Starten er uvirkelig, det tar ikke lang tid før det som har vært på netthinnen gjennom hele vinteren åpenbarer seg i hullet på isen.. Hvite finner, store hvite finner! I løpet av de første timene på isen berger vi hele turen! Det er "gang" i fisken, og det kommer stadig vekk ny fisk inn i bukta. Livet er herlig!

Reidar gjør opp dagens fangst.

Det er 3 fornøyde fiskere som møtes etter første dag på isen! De neste dagene går på samme viset; fantastisk vær, bra bett, mindre tid på isen og mer tid i lyngen med kaffekoppen!
Siste dagen på isen skjer det. Drømmefisken kommer! Pulsen i tinningen er synlig, jeg blir tørr i kjeften, hjertet hamrer så hardt i underlaget at det må skape vibrasjoner i vannet og jeg er så svett på hendene at jeg sliter med å holde pilkestikka. Fisken er enorm, men den siver bare rett forbi. Selvfølgelig gjorde den det, slike fisker tar aldri i. Alt skjer på sekunder, så er det over. Tror jeg.. Plutselig er den der igjen! Målrettet går den mot opphengsflua, fast fisk! Snøret raser ut mellom fingrene i en sinnsyk fart. Den tok! Helt utrolig! Jeg kjører fisken hardt, mens hjelpen kommer for å mate ut mer snøre fra pilkestikka. Om ikke kampen blir så lang, er den iallfall intens. Jeg stoler på utstyret og har aldri vært tilhenger av å gjøre kampen lengre enn nødvendig. Alt ser bra ut, helt til den skal opp hullet.. At det kom til å by på problemer selv med 200 mm hull skjønte jeg tidlig, og i det hodet kommer inn i hullet og fisken skal opp, så glir den i stedet sakte ned igjen og forsvinner tilbake til friheten. Mental breakedown.. Jeg ser slukøret på den dobbelkrokede str 12 opphengsflua, hvor krokene er bøyd rett bakover. Ord er nytteløse, jeg får et klapp på skuldra fra Reidar, før jeg får sitte igjen i stillheten. For en fisk!

Det tar en halvtime før jeg er klar for å fiske videre. Jeg slipper ned utstyret i samme hullet og etter 5 minutter er det fast fisk igjen. Opp kommer ei feit røye, som er et fint plaster på såret, selv om den ikke er i nærheten av kjempen. Jeg slenger den på isen og fisker videre. Kristian har kommet bort, og ser fisken. Han er helt sikker på at det er samme fisken som jeg har mistet, men jeg forsikrer ham om at dette bare er en småfisk. Det viser seg at jeg kanskje har sett meg litt blind på den jeg mistet, småfisken veier vi til 3,8 kilo! Jeg blir helt skjelven.. Referansegrunnlaget er relativt godt, samme hull, samme dag, samme lys forhold, 40 minutter mellom fiskene. Likevel var den på 3,8 fortsatt som en småfisk å regne i forhold til den første.

Lillebror på 3,8 kilo...

Det ingen tvil om hva som er diskusjonsemnet den kvelden. Utover kvelden skjønner vi at dette kommer til å bli en av de fiskene vi kommer til å huske, slik det alltid er med de store som aldri kommer på land. Fisken må ha et navn, og med bakgrunn i en tidligere spesiell og minneverdig tidligere turepisode, blir navnet Fritjof.