Selv om det ikke har falt snø i nord på over en måned er likevel dagen i dag en perfekt dag å avslutte årets sesong. 15 blå, skyfri himmel og helt vindstille.
Familien fikk nytt tilskudd, da lille Jørgen kom til verden 12. September i år, noe som også har hatt innvirkning på årets jaktsesong. Gleden er derfor stor i det skiene er fastspente og kursen er satt oppover tiurlia. Det er skaresnø med 2-3 cm snø i overflaten enkelte steder og det bråker greit mens jeg beveger meg oppover. Men med 1 og 1/2 måned siden sist tur spiller det ingen rolle, jeg er på jakt, og det er deilig å kjenne at det rimer i kinnene igjen. Det braker i vinger i tettskogen over meg, jeg ser ikke fuglen, men det var storfugl. Håper det var røy! Jeg blir gående lenge uten å se fugl, men med jevne mellomrom er det beitefuruer som gir næring til motivasjonen. Store deler av dagen er gått, og første kaffepause er unnagjort før den første tiuren går opp på langt hold. Indianeren vekkes til liv. Rutevalget taes og jeg følger etter. Terrenget er topp, trua er der! Og da ser jeg den, midt i ei furu på langt hold. Har ikke avstandsmåler og bruker "boer-metoden".. Jeg anslår avstanden til ca. 200 meter, fullt klar over at det kan både være lengre, og kortere. Situasjonen er ikke optimal, men terrenget gjør det umulig å komme nærmere. Måler igjen, jeg prøver. Finner fuglen i trådkorset, press, press, pang. Tiuren hopper rett opp, og faller død rett ned. Jubelbrølet gjaller innvendig!
Klok av skade finner jeg et godt oppfang før jeg går frem til fuglen. Tiuren ligger død, rett under furua. Jeg blir sittende lenge å stryke på den vakreste fuglen jeg vet om. Det er nå en føler seg i ett med naturen, og ydmykheten over å få oppleve dette er til å ta og føle på. Jeg legger fuglen forsiktig i sekken og tusler videre. Jeg er ikke kommet mer enn 200 meter før 3 tiurer tar ut og flytter seg til andre siden av dalen. Jeg ser dem godt der de sitter, ca 300 meter unna. Helt utrolig. Prøver å ta bildet gjennom kikkertsiktet, men det blir mislykket. Bestemmer meg for å forsøke en ansmygning gjennom et tett bjørkeparti. Kommer jeg gjennom uten at de letter, er jeg på 140-150 meter. Planen funker. Velger den fuglen som sitter best plassert. Skuddet sitter der det skal, men fuglen får litt luft under vingene. Det er i slike stunder jeg er glad for lyddemperen på Sakoen min, noe som gjør at jeg kjapt er tilbake i siktemidlene etter at skuddet er avfyrt. I dette tilfellet ser jeg fluktretningen. De to siste tiurene strekker hals et kort øyeblikk før de fortsetter å beite i hver sin topp! Jeg tømmer våpenet, det er uaktuelt å felle flere fugler i år! Jeg finner fuglen 20 meter fra furua, skuddet har vært en liten tanke høyt, men fuglen er død når jeg finner den. Og for en fugl! Kan ikke garantere at denne gammelrusken veier under 5 kilo:-)
Det blir en ny pause, jeg sitter å stryker på fuglene. Må innrømme at jeg har et snev av dårlig samvittighet og lover meg selv at jeg skal legge inn litt ekstra innsats under vinterens revejakt. Sekken tynger godt nå og jeg begynner å bevege meg nedover lia. Det er så mange inntrykk; været, dagens situasjoner og nærheten til skogen.. Ei røy river meg ut av drømmeverden og jeg blir oppriktig glad. Så får jeg bare holde løftet mitt, slik at det forhåpentligvis blir litt tryggere å ligge på reiret frem mot sommeren.
Familien fikk nytt tilskudd, da lille Jørgen kom til verden 12. September i år, noe som også har hatt innvirkning på årets jaktsesong. Gleden er derfor stor i det skiene er fastspente og kursen er satt oppover tiurlia. Det er skaresnø med 2-3 cm snø i overflaten enkelte steder og det bråker greit mens jeg beveger meg oppover. Men med 1 og 1/2 måned siden sist tur spiller det ingen rolle, jeg er på jakt, og det er deilig å kjenne at det rimer i kinnene igjen. Det braker i vinger i tettskogen over meg, jeg ser ikke fuglen, men det var storfugl. Håper det var røy! Jeg blir gående lenge uten å se fugl, men med jevne mellomrom er det beitefuruer som gir næring til motivasjonen. Store deler av dagen er gått, og første kaffepause er unnagjort før den første tiuren går opp på langt hold. Indianeren vekkes til liv. Rutevalget taes og jeg følger etter. Terrenget er topp, trua er der! Og da ser jeg den, midt i ei furu på langt hold. Har ikke avstandsmåler og bruker "boer-metoden".. Jeg anslår avstanden til ca. 200 meter, fullt klar over at det kan både være lengre, og kortere. Situasjonen er ikke optimal, men terrenget gjør det umulig å komme nærmere. Måler igjen, jeg prøver. Finner fuglen i trådkorset, press, press, pang. Tiuren hopper rett opp, og faller død rett ned. Jubelbrølet gjaller innvendig!
 |
| Dobbel tiurlykke! |
Det blir en ny pause, jeg sitter å stryker på fuglene. Må innrømme at jeg har et snev av dårlig samvittighet og lover meg selv at jeg skal legge inn litt ekstra innsats under vinterens revejakt. Sekken tynger godt nå og jeg begynner å bevege meg nedover lia. Det er så mange inntrykk; været, dagens situasjoner og nærheten til skogen.. Ei røy river meg ut av drømmeverden og jeg blir oppriktig glad. Så får jeg bare holde løftet mitt, slik at det forhåpentligvis blir litt tryggere å ligge på reiret frem mot sommeren.
 |
| Blå timen |
