Familieferie ved ei lakselv

Årets laksefiske blir en kombinert familie og venne tur. Dette har vist seg på tidligere turer være en fin måte å få det beste fra to verdener.
Når jeg er alene eller på tur med artsfrender (laksefiskere) har "insomia tilstanden" vært mer regelen enn unntaket, samtidig som behovet for mat og drikke blir ignorert. Når det er familie tur må en sørge for at alle får dekt sine behov på en slik måte, slik at det også neste år blir mulighet for en liknende turer!

Jon Andreas er selvfølgelig med på første økten!

Bilen er pakket ferdig kvelden før og vi starter rett etter frokost på den 3-4 timer lange bilturen. Det er godt å ha rikelig med tid og vi har flere stopp underveis. Litt vassing på ei strand, lunsj på et fergestopp og vips så er vi fremme! Vi pakker oss inn i hytta på rekordtid! Norah har nemlig en avtale med bonden som leier ut hytten hvor vi skal bo. I fjøset er det små nyfødte kalver som ungene får stryke på. Smilene går trill rundt og etter at Jon Andreas har fått en liten omvisning på traktoren og Norah har fått lekt med gårdshunden føler jeg at turen er berget allerede for deres del!
Den friske luften gjør underverker og ungene er lette å legge når kvelden kommer. June, som har 2 måneder igjen til termin, slapper av i hytta, mens jeg tar meg en tur oppover elva.
Jeg finner ei høyspentlinje som krysser elva  på en spennende plass. Været er bra, vindretning og temperaturen i elva tilsier gode forhold og når solen gløtter svakt frem på kvelden, kommer troen på laks. Jeg binder på en middels Sunray Shadow på fortommen. To svensker fisker fra motsatt side. Jeg venter på tur, før jeg spent starter på første reia. Jeg har bevisst startet litt langt opp, da jeg fortsatt er rusten på kasteteknikken etter en lang vinter. Det kommer seg til et akseptabelt nivå etterhvert, og 10 meter bak linja kjenner jeg det deilige, etterlengtede, avhengighetskapende tunge draget i flua. Fast fisk! Jeg har sett frem til en lang kamp, men merker tidlig at noe er galt. Fisken blir mer og mer tung og minner etterhvert som om det er en busk. I det jeg får den inn på grunt vann avslører en tynn blodstripe i vannet hvor fluen sitter. På tross av et lengre forsøk dør fisken.

Typisk laks for denne elva, 9 kg og fantastisk flott

Jeg tar en lang pause og lar to ivrige fiskere på motsatt side slippe til. Jeg venter to kaffe kopper etter at de har avsluttet før jeg tar kveldens siste rei. Og på nesten samme plass skjer det igjen! Men denne gangen eskalerer ting raskt. Jeg prøver å løfte fisken i vannet med stanga rett etter hugget, men kjenner at fisken ikke rikker seg. Så starter en vannvittig kamp. Laksen raser i et ufattelig tempo nedover elva og jeg er i ferd med å resignere når den plutselig stopper. Jeg får tauet den inn igjen, men flere utras følger før en sliten fisk kommer inn til en sliten fisker. Det er en sølvblank nygått hannlaks. Jeg tar skjellprøve, og måler den så fort som to skjelvende hender kan jobbe, før den får friheten tilbake. 113 cm, og feit som nygått laks i denne elva skal være. For en kveld!

Liten sykkeltur før frokost, med en misunnelig lillebror som tilskuer

Så er resten av gjenget endelig her! Med flere på tur, øker mulighetene. Noen handler og spiser is nede i bygda, noen fisker, mens Norah tar fram sykelen og lærer seg med litt veiledning endelig å sykle selv. Stolt jente! Dagen brukes og vi samles først til rypemiddag på kvelden. Alle er blide og fornøyde, selv om det ikke er blitt noen fangst i løpet av denne dagen.

Dagen etter tar jeg og Roy Sverre ungene med til en kulp lengre ned i elva. Planen er enkel; en fisker, og en tar seg av de fire små. Planen fungerer perfekt. Vi bygger en fantastisk flott hytte av bregner, mater kyrne på enga, og til slutt får vi en stor hunnlaks, med ungene som spente tilskuere. De synes det er litt trist å slippe ut fisken, men når vi forklarer at den har mange baby lakser i magen ordner det seg:-)

Norah og Hedda spiser lunsj i "hytta" si

Måling og skjellprøver, før fisken blir sluppet ut igjen

Dagene går fort. Været er fint og elva synker mye. Dette er ikke det beste fiskeværet, men noen matfisker kommer på land og bidrar til suverene middager ved elva. Vi som til vanlig er ivrige fiskere roer ned i denne perioden, og det blir istedenfor mer tid til unger og familie, og lek langs elva. Flere lærer å sykle på gårdstunet og fjøset blir flittig besøkt hver eneste dag. Med 6 unger går leken av seg selv dagen lang, og de må overtales til å komme inn til kvelds når kvelden kommer. Det er først siste dagen at regnet kommer, og elva igjen stiger. Det blir bett igjen, og på kort tid får Reidar to fine ho lakser, som blir sluppet ut, mens jeg mister to, hvor en selvfølgelig er kjempestor;-)

Stas når kyrne kommer på besøk

Fersk fisk er best!

Norah på revejakt

Forholdene er egentlig strøkne for revejakt idag.. Men vi er nok litt sent ute da det er midt på dagen og det faktum at vi er ferske i faget når det gjelder lokkejakt taler vel heller ikke for fangst. Men på tur skal vi! Norah på snart 4 år er også med, og hun har gledet seg lenge til å få være med på revejakt.

Fornøyd revejeger i pulken

Vi går igjennom de viktigste momentene for dagens jakt med Norah; vær stille når vi lokker, også prater vi i stedet mellom postene. Opp til første lokkepost går skravla godt og vi innser at dette blir nok bare en fin tur, uten rev. Været er helt fantastisk med 4-5 blå, nesten vindstille og nesten skyfri himmel. Vi koser oss. Vi rigger oss til på første lokkeplassen bak en liten kolle. Pulken er plassert slik at Norah har orkesterplass i tilfelle det utrolige skulle skje, men etter 20 minutter uten respons fra Mikkel drar vi videre. Det blir mange stopp for å se på bæsj og spor etter både hare, ryper og elg. Norah er fortsatt 100% sikker på at det blir rev idag!

Erling og Reidar klargjør posten, mens Norah titter på

På neste post sitter jeg og Norah rett bak kollen, mens de to andre er fem meter lengre frem og lokker. Jeg blir sittende og se ut over jordet mens de lokker. Norah prikker meg lett på ryggen, først èn gang, så en gang til. Jeg snur meg og spør stille hva det er, og hun hvisker; "pappa, reven sitter der borte", mens hun peker. Og der, 70 meter bak oss sitter reven og titter på oss. Jeg prøver febrilskt og få kontakt med Reidar som sitter med rifla, og i siste liten får jeg kontakt. Reidar får skiftet posisjon og i det reven er på tur ut av skuddfeltet flerrer skuddet stillheten. Joho! "Norah, vi fikk den!" Hun er i hundre, vi haster frem til den flotte vinterkledde hannreven som ligger urørlig i snøen.

Stolte jegere

Nok en gang har det vist seg at det å ha med seg barn på jakttur ikke behøver å være noen ulempe, men tvert imot en fordel. I dag hadde vi nok ikke fått fangst om det ikke hadde vært for vår lille hjelper!
Norah vil at jeg skal feste reven på pulken slik at hun kan stryke den på pelsen under hjemturen. Det er en oppglødd gjeng som ankommer det lille huset med havet for å fortelle om dagens hendelser!

Helgefri og røyefiske i nye områder

Sommerferie er endelig her! Foreldrene til June har stilt opp som barnevakt, slik at jeg og June endelig kan få oss en helgetur på fjellet, helt for oss selv! Gjett om vi har gledet oss til dette. Turen går denne gangen til et nytt og ukjent området. Vi har som vanlig ikke tenkt å bevege oss alt for langt, og starter turen i et rolig tempo med mange små pauser underveis. Vi parkerer bilen, og setter i marsj før myggene har klart å spist oss opp:-)

June i fint driv opp de første bakkene

Dagen er blitt til kveld når vi passerer skoggrensen. Noe som er utrolig koselig i skogen, da en oppdager at enkelte dyr og fuglelyder forsvinner gradvis da disse tar kveld, mens andre våkner og lager kveldsorkester, hvor Heiloen er i førersetet. Vi fortsetter turen i rolig tempo innover det brede dalføret. Tilslutt kommer vi til den perfekte leirplass, som alltid er dette den du ikke har planlagt, men den som plutselig bare ligger der.
 

Etablering av helgens drømmecamp

Teltet kommer raskt opp. Liggeunderlag og soveposer blir rullet ut. Bålplassen blir steinsatt, og kaffekjelen kommer frem. Det blir ikke noe fiske ikveld. Vi blir istedet sittende framfor bålet, og bare nyte øyeblikket, og at vi er på kjærestetur igjen!
Dagen etter drar vi på bli kjent tur i området. Vi tusler rundt ett større vann, med sporadiske forsøk på å fiske uten napp. Ved ei lita elv tar vi lunsj, og det er midt i lunsjen det skjer. En stim med hvitfinnede røyer kommer svømmende nedover elva, og passerer rett fremfor oss. Lunsjen er ferdig!

Middagen!

Lengre ned i elva finner vi de igjen, eller iallefall noen som ligner:-) Fine er de, og gode ser de også ut til å være. Jeg forsøker meg først i ren indianer stil, og serverer ei lita nymfe på delikat vis, og på andre kastet sitter fisken. Godt fornøyd med egen innsats tar jeg en pause, mens June prøver sin Rema 1000 taktikk. Fluen hun ønsker å prøve er ei gammel March Brown, som vi noen timer tidligere fant sammen med en fortom i pelsen på "Tanja"... Forsåvidt ei god flue, men valg av fisketaktikk er jeg mer skeptisk til.

Med "Tanja" som tilskuer sitter de inne i et kjerr der elva er på det smaleste, her kan fluestanga brukes som ei makkestang, og flua beveges sakte opp og ned rett fremfor ei flott kilos røye. Tilslutt blir fristelsen for stor, og røya stiger forsiktig mot overflaten, og slurper i seg flua. Fast fisk, og liv i kulpen!

Røya drar rett nedover elva, og det er like greit for etter drøye 50 meter er den ute i en liten lombola. Men kampen er ikke over med det første. Røye på rundt kiloen er en verdig utfordrer for ei lett fluestang, og først etter 5 minutter med hissige utras er den klar for håven.

June med middagen!

Vi tar opp 5 fisker, før vi vender snuten mot teltet. To skal vi ha til middag i dag, de andre skal bli en deilig fersk røyemiddag når vi kommer ned til barnevaktene! Fersk fisk på fjellet smaker himmelsk. Vi tilbereder de på steikehelle med litt enkelt tilbehør, og gir oss selv terningkast 6:-)
Det blir ikke noe kveldsfiske, og vi er nesten litt fornøyde når de første regndråpene treffer oss litt senere. Vi kryper inn i teltet å blir der til langt ut på formiddagen. Småbarnsforeldre sover når de kan! Det er gråvær ute. Den planlagte toppturen utgår. Vi har uansett 4-5 timer til bilen, og vi er storfornøyde med turen allerede. Det skulle vel egentlig ikke så mye til!

På lang tur i nord troms

Endelig høstferie! Turen går til de nordlige deler av Troms. Vi har aldri vært i området før, og spenningen er til å ta og føle på i det vi legger i vei fra parkeringsplassen. 14 dager er satt av til denne turen, en tur som har vært planlagt og sett frem til i lang tid! Datteren vår er 3 mnd og det er hennes første langtur til et sted uten vann og strøm.
Det er fem kilometer inn til hytta hvor vi skal ha base, vi har handlet med oss alt vi trenger for turen, og mer til. Vi har ikke vært på denne hytta tidligere så vi er spent på hva som venter. Jon fordeler utstyret på to turer, noe som resulterer i en sekk på +/- 70 kg på hver tur inn til hytta. June går en runde, hun har tross alt levende vekt på magen og en 95 l sekk på ryggen.. Hytta og området er som tatt ut av en drøm (en nostalgisk en), øde og idyllisk! Slitne og fornøyde tar vi kveld. Vinden river i hytta og flammene blafrer i peisen mens vi faller i søvn på en måte man kun gjør på fjellet...


June og Norah nyter utsikten

Morgen kaffe utenfor hytta

Hytta "vår"

De neste dagen blir brukt til å bli kjent i nærområdet. Det er ingen tvil om at det er mange muligheter i området. Frokosten har enda ikke satt inn, så blåbæra er fortsatt nydelig på brødskiva! Ellers setter vi garn i vannet og kan konkludere med at dette er et "tusenbrødre vann", noe som gjør at vi kan ta opp så mye steik fisk (100-200 gr) vi måtte ønske uten dårlig samvittighet. De første rypene faller også, men det er tydelig at det har vært jaktet hardt her tidligere. Det er først når vi drar langt innover fjellet at vi kommer på urørte kull. For oss er det likevel ikke noe poeng å høste mer av naturen enn det vi kan tilberede underveis på turen.


June tar elvekryssingen med et smil

Ferdig med dagens garn røkting

Hyttekos

Før turen var vi spent på hvordan det skulle bli å være uten mobil og andre nødvendige hverdags hjelpemidler, hvordan dagene kom til å bli med tanke på at vår lille familie skulle være på tur, oss to, lille Norah og "Tanja". Ville vi bli lei, få lite å snakke om/gjøre etc. Etterhvert som dagene går blir det mer og mer klart for oss at 14 dager er for lite tid, og at det kan komme til å bli et antiklimaks å dra hjem igjen.

Nok en god dag i fjellet

Fornøyde jegere med dagens middag

Kortreist mat

Tiden går så utrolig raskt, når det du ønsker mest er at tiden skulle stått stille. Noen dager er været så fint at vi slipper alt og bare koser oss rundt hytta, andre dager drar vi på langturer fra morgen til kveld. Hver dag byr på nye muligheter, ingen dager er like, ingen dager blir slik som vi planla dem dagen i forveien, men når kvelden kommer sovner vi like fornøyde til lyden av flammene i peisen.


Været skifter raskt

Kveldstell etter en lang dag på fjellet

Det er ingen tvil om at Norah var vår største bekymring før turen. Hvordan ville hun reagere på å være på tur. Heldigvis er hun helt fantastisk gjennom hele turen. Det er tydelig at den roen som senker seg over oss, har en positiv innvirkning på henne også. På fjellet er hun veldig fornøyd med å sitte i bæreselen, og på hytta ligger hun på sofabenken på kjøkkenet. Der har hun oss hele tiden i nærheten, og en hund som mer enn gjerne holder henne med selskap i sofaen.
De siste to dagene har vi besøk av et vennepar, som blir med oss på turer i fjellområdet, og gir oss nye muligheter innen kortspill. Trivelig!
Plutselig er 10. oktober og avreisedag. Snøen kommer også denne dagen, og vi er på en måte glade for det. Det gjør det enklere å starte på  hjemturen da. Med minner for livet starter vi turen hjem. Samtale emnet på den lange kjøreturen er heldigvis neste langtur!