Snøhuletur!

Tidligere denne uken var vi ute og gravde snøhuler med jobben. Det ble flere fine huler, som ga inspirasjon til overnattingstur med de to eldste, Norah (5) og Jon Andreas (2 1/2). Det trenger ikke være spesielt tidkrevende å grave en grei hule, og ved gode snøforhold tar det ikke mer enn 1 1/2 time for en person å grave den perfekte snøhule! Men det faktum at vi har ferdiglaget hule, gjør nok terskelen lavere for å dra på tur..

Snøhulene ligger i Blåtind, som skaper eventyrfantasier med en gang hos Norah. Det er ingen tvil om at vi overnatter i landsbyen til blånissene, siden det er flere hus (hulene), samt et blånissetoalett her:-)

To som er fornøyde med sitt nye hjem!

Leken utendørs får vente, da de små er klar for å flytte inn i sitt nye hjem med en gang. Bra! En stor jerven duk i bunnen og tykke underlag med reinskinn over er et godt triks for god isolasjon både i hule og telt, så også denne gangen. Tiden flyr, og stemningen er på topp. Plutselig er det kveldsmat og kveldstell, før eventyrstunden tar til. Jon Andreas har valgt bok på forhånd for denne turen, og ikke uventet er det Cruella! (101 dalmatinere). Med hver sin kose bamse i soveposen, og blafrende stearinlys i bakgrunnen er stemningen magisk. Halvveis inn i eventyret sover begge tungt..

Frokost ettter ei god natts søvn

Natten forløper som vanlig uten store problemer. Det er det som er så fint med snøhule! Så lenge åpningen er lavere en soveplassen, vil temperaturen ligge jevnt på 0-2 pluss grader uavhengig av vær og temperatur utendørs. Norah våkner først med litt kalde føtter, hun kryper over i posen min, og vi får over en time til med søvn før syvsoveren ved siden av våkner:-) Frokosten blir unnagjort i en fei. Ungene har det travelt, de skal jo sjekke om det er noen blånisser som har flyttet inn i de andre hulene i løpet av natten! Det er det desverre ikke, men det blir mye tid til aking og lek før hjemturen. Norah får viljen sin og kjører rattkjelke helt ned til Akkasæter (3 km lengre ned i dalen), hvor vi til slutt plukker henne opp.

På hjemveien stopper vi på polarbadet for å ta helgevasken. Og det tar tid...:-) 3 timer med sklie, boblebad, varmebasseng hører med før vi er helt rene! Vi kjører om mormor på hjemveien, og jammen blir det ikke lørdagsgrøt også denne helgen!

Tjäderjakt hos naboen i øst

I slutten av januar tar vi turen over grensa på den årlige avslutningen på toppjakten. I år forventer vi ikke å fylle sekken, men heller fokus på å fylle magen med god mat og drikke. Utsiktene er heller dårlige, noe vi skjønte allerede i høst. Men det spiller ingen rolle, og i det varmen sprer seg i den gamle tømmerkoia sent på kvelden er turen allerede berget!

Magisk morgen stemning

Forholdene er så som så.. temperaturen ligger stabilt på 20-25 blå ute, noe som er litt kaldt etter min mening. Dette viser seg også på de få fuglene vi finner, da de alle ligger i dokk. Likevel har vi noen fantastiske dager i skogen selv om resultatet uteblir. Selv om det er kaldt holder vi varmen i sukkersnøen med våre norske fjellski, og jeg har allerede satt lange og brede Tegsnäs ski på ønskelisten...:-)

Ku og kalv med rim i barten!

I løpet av perioden prøver vi forskjellige deler av terrenget, men de eneste vi ser i topp er noen orrfugler. På tross av dette møtes vi hver kveld med nye inntrykk fra den svenske fjellheimen, klare for nye gourmet måltid med passende drikke til. Livet er herlig!

Orrhaner ute til lunsj.

Så var årets jakt over...

Selv om det ikke har falt snø i nord på over en måned er likevel dagen i dag en perfekt dag å avslutte årets sesong. 15 blå, skyfri himmel og helt vindstille.
Familien fikk nytt tilskudd, da lille Jørgen kom til verden 12. September i år, noe som også har hatt innvirkning på årets jaktsesong. Gleden er derfor stor i det skiene er fastspente og kursen er satt oppover tiurlia. Det er skaresnø med 2-3 cm snø i overflaten enkelte steder og det bråker greit mens jeg beveger meg oppover. Men med 1 og 1/2 måned siden sist tur spiller det ingen rolle, jeg er på jakt, og det er deilig å kjenne at det rimer i kinnene igjen. Det braker i vinger i tettskogen over meg, jeg ser ikke fuglen, men det var storfugl. Håper det var røy! Jeg blir gående lenge uten å se fugl, men med jevne mellomrom er det beitefuruer som gir næring til motivasjonen. Store deler av dagen er gått, og første kaffepause er unnagjort før den første tiuren går opp på langt hold. Indianeren vekkes til liv. Rutevalget taes og jeg følger etter. Terrenget er topp, trua er der! Og da ser jeg den, midt i ei furu på langt hold. Har ikke avstandsmåler og bruker "boer-metoden".. Jeg anslår avstanden til ca. 200 meter, fullt klar over at det kan både være lengre, og kortere. Situasjonen er ikke optimal, men terrenget gjør det umulig å komme nærmere. Måler igjen, jeg prøver. Finner fuglen i trådkorset, press, press, pang. Tiuren hopper rett opp, og faller død rett ned. Jubelbrølet gjaller innvendig! 


Dobbel tiurlykke!

Klok av skade finner jeg et godt oppfang før jeg går frem til fuglen. Tiuren ligger død, rett under furua. Jeg blir sittende lenge å stryke på den vakreste fuglen jeg vet om. Det er nå en føler seg i ett med naturen, og ydmykheten over å få oppleve dette er til å ta og føle på. Jeg legger fuglen forsiktig i sekken og tusler videre. Jeg er ikke kommet mer enn 200 meter før 3 tiurer tar ut og flytter seg til andre siden av dalen. Jeg ser dem godt der de sitter, ca 300 meter unna. Helt utrolig. Prøver å ta bildet gjennom kikkertsiktet, men det blir mislykket. Bestemmer meg for å forsøke en ansmygning gjennom et tett bjørkeparti. Kommer jeg gjennom uten at de letter, er jeg på 140-150 meter. Planen funker. Velger den fuglen som sitter best plassert. Skuddet sitter der det skal, men fuglen får litt luft under vingene. Det er i slike stunder jeg er glad for lyddemperen på Sakoen min, noe som gjør at jeg kjapt er tilbake i siktemidlene etter at skuddet er avfyrt. I dette tilfellet ser jeg fluktretningen. De to siste tiurene strekker hals et kort øyeblikk før de fortsetter å beite i hver sin topp! Jeg tømmer våpenet, det er uaktuelt å felle flere fugler i år! Jeg finner fuglen 20 meter fra furua, skuddet har vært en liten tanke høyt, men fuglen er død når jeg finner den. Og for en fugl! Kan ikke garantere at denne gammelrusken veier under 5 kilo:-)
Det blir en ny pause, jeg sitter å stryker på fuglene. Må innrømme at jeg har et snev av dårlig samvittighet og lover meg selv at jeg skal legge inn litt ekstra innsats under vinterens revejakt. Sekken tynger godt nå og jeg begynner å bevege meg nedover lia. Det er så mange inntrykk; været, dagens situasjoner og nærheten til skogen.. Ei røy river meg ut av drømmeverden og jeg blir oppriktig glad. Så får jeg bare holde løftet mitt, slik at det forhåpentligvis blir litt tryggere å ligge på reiret frem mot sommeren.


Blå timen

Familieferie ved ei lakselv

Årets laksefiske blir en kombinert familie og venne tur. Dette har vist seg på tidligere turer være en fin måte å få det beste fra to verdener.
Når jeg er alene eller på tur med artsfrender (laksefiskere) har "insomia tilstanden" vært mer regelen enn unntaket, samtidig som behovet for mat og drikke blir ignorert. Når det er familie tur må en sørge for at alle får dekt sine behov på en slik måte, slik at det også neste år blir mulighet for en liknende turer!

Jon Andreas er selvfølgelig med på første økten!

Bilen er pakket ferdig kvelden før og vi starter rett etter frokost på den 3-4 timer lange bilturen. Det er godt å ha rikelig med tid og vi har flere stopp underveis. Litt vassing på ei strand, lunsj på et fergestopp og vips så er vi fremme! Vi pakker oss inn i hytta på rekordtid! Norah har nemlig en avtale med bonden som leier ut hytten hvor vi skal bo. I fjøset er det små nyfødte kalver som ungene får stryke på. Smilene går trill rundt og etter at Jon Andreas har fått en liten omvisning på traktoren og Norah har fått lekt med gårdshunden føler jeg at turen er berget allerede for deres del!
Den friske luften gjør underverker og ungene er lette å legge når kvelden kommer. June, som har 2 måneder igjen til termin, slapper av i hytta, mens jeg tar meg en tur oppover elva.
Jeg finner ei høyspentlinje som krysser elva  på en spennende plass. Været er bra, vindretning og temperaturen i elva tilsier gode forhold og når solen gløtter svakt frem på kvelden, kommer troen på laks. Jeg binder på en middels Sunray Shadow på fortommen. To svensker fisker fra motsatt side. Jeg venter på tur, før jeg spent starter på første reia. Jeg har bevisst startet litt langt opp, da jeg fortsatt er rusten på kasteteknikken etter en lang vinter. Det kommer seg til et akseptabelt nivå etterhvert, og 10 meter bak linja kjenner jeg det deilige, etterlengtede, avhengighetskapende tunge draget i flua. Fast fisk! Jeg har sett frem til en lang kamp, men merker tidlig at noe er galt. Fisken blir mer og mer tung og minner etterhvert som om det er en busk. I det jeg får den inn på grunt vann avslører en tynn blodstripe i vannet hvor fluen sitter. På tross av et lengre forsøk dør fisken.

Typisk laks for denne elva, 9 kg og fantastisk flott

Jeg tar en lang pause og lar to ivrige fiskere på motsatt side slippe til. Jeg venter to kaffe kopper etter at de har avsluttet før jeg tar kveldens siste rei. Og på nesten samme plass skjer det igjen! Men denne gangen eskalerer ting raskt. Jeg prøver å løfte fisken i vannet med stanga rett etter hugget, men kjenner at fisken ikke rikker seg. Så starter en vannvittig kamp. Laksen raser i et ufattelig tempo nedover elva og jeg er i ferd med å resignere når den plutselig stopper. Jeg får tauet den inn igjen, men flere utras følger før en sliten fisk kommer inn til en sliten fisker. Det er en sølvblank nygått hannlaks. Jeg tar skjellprøve, og måler den så fort som to skjelvende hender kan jobbe, før den får friheten tilbake. 113 cm, og feit som nygått laks i denne elva skal være. For en kveld!

Liten sykkeltur før frokost, med en misunnelig lillebror som tilskuer

Så er resten av gjenget endelig her! Med flere på tur, øker mulighetene. Noen handler og spiser is nede i bygda, noen fisker, mens Norah tar fram sykelen og lærer seg med litt veiledning endelig å sykle selv. Stolt jente! Dagen brukes og vi samles først til rypemiddag på kvelden. Alle er blide og fornøyde, selv om det ikke er blitt noen fangst i løpet av denne dagen.

Dagen etter tar jeg og Roy Sverre ungene med til en kulp lengre ned i elva. Planen er enkel; en fisker, og en tar seg av de fire små. Planen fungerer perfekt. Vi bygger en fantastisk flott hytte av bregner, mater kyrne på enga, og til slutt får vi en stor hunnlaks, med ungene som spente tilskuere. De synes det er litt trist å slippe ut fisken, men når vi forklarer at den har mange baby lakser i magen ordner det seg:-)

Norah og Hedda spiser lunsj i "hytta" si

Måling og skjellprøver, før fisken blir sluppet ut igjen

Dagene går fort. Været er fint og elva synker mye. Dette er ikke det beste fiskeværet, men noen matfisker kommer på land og bidrar til suverene middager ved elva. Vi som til vanlig er ivrige fiskere roer ned i denne perioden, og det blir istedenfor mer tid til unger og familie, og lek langs elva. Flere lærer å sykle på gårdstunet og fjøset blir flittig besøkt hver eneste dag. Med 6 unger går leken av seg selv dagen lang, og de må overtales til å komme inn til kvelds når kvelden kommer. Det er først siste dagen at regnet kommer, og elva igjen stiger. Det blir bett igjen, og på kort tid får Reidar to fine ho lakser, som blir sluppet ut, mens jeg mister to, hvor en selvfølgelig er kjempestor;-)

Stas når kyrne kommer på besøk

Fersk fisk er best!